Diskretionskarte er et lite kort eller skilt ved skranken som en kunde kan peke på for å be om en samtale på tomannshånd uten å si noe høyt. Det er en service apoteket velger å tilby, ikke et lovkrav.
Diskretionskarte er et lite kort eller et diskret skilt på disken, vanligvis med en kort tekst som ber om å få snakke et roligere sted. En kunde som ikke vil forklare seg foran køen peker på det, og den ansatte bak disken tar samtalen med et annet sted. Det er hele mekanismen, og den fungerer fordi kunden slipper å si høyt hva saken gjelder.
Plassering avgjør om det brukes i det hele tatt:
Et apotek som tilbyr helsetjenester, har større nytte av et kort enn et apotek som bare leverer ut medisiner. Så snart en måling, en prøve eller en test er en del av tilbudet, kommer kunder med spørsmål de helst ikke vil stille ute i lokalet. Noen av dem vil ellers forlate apoteket uten å spørre om noe. Kortet gir også de ansatte et tydelig øyeblikk, fordi forespørselen er utvetydig og ingen trenger å vurdere om kunden ønsket diskresjon.
Det bør beskrives ærlig, for det finnes ingen regel som krever et Diskretionskarte, og ingen tilsynsmyndighet ber om å få se ett. Det som kreves, er muligheten for konfidensiell rådgivning, som er spørsmålet bak Beratungsraum. Kortet er bare signalet, så apoteket trenger et sted der samtalen faktisk kan finne sted, enten det er en skjermet krok, et eget rom eller et skritt unna skranken. Et apotek som tilbyr privatliv og deretter svarer ved kassen, har gjort ting verre fremfor bedre.
To ting gjør kortet ekte:
Samtalen beholder sine egne krav, siden en lengre samtale om en måling eller prøve fortsatt krever Aufklärung und Einwilligung før noe gjøres. En tjeneste som tilbys som en apothekenübliche Dienstleistung, vurderes ut fra den samtalen.
Denne ordlisteoppføringen er generell informasjon om tysk apoteklovgivning og praksis. Det er ikke juridisk rådgivning. For bindende veiledning for ditt eget apotek, kontakt ditt Landesapothekerkammer.