
Et apotek som vurderer venöse Blutentnahme (venøs blodprøvetaking), spør som regel først om legekontorene lenger ned i gata vil oppfatte det som et angrep. Juridisk sett er samarbeid med en lokal Arztpraxis lovlig og helt vanlig, fordi tysk apoteklovgivning ikke forbyr samarbeid mellom et apotek og en lege.
Det den forbyr, er langt snevrere. § 11 Abs. 1 ApoG (Apothekengesetz) forbyr avtaler om å styre pasienter, tildele resepter og foretrekke bestemte legemidler, og § 11 Abs. 1a legger til Makelverbot, forbudet mot å formidle resepter mot en fordel. Utløseren er en avtale eller en betaling, og derfor faller en samtale, et felles arrangement eller en kunde som sendes til lege, utenfor.
Det gapet koster penger, fordi et apotek som regner all kontakt som forbudt enten dropper tjenesten eller starter den i det stille.
De fleste misforståelser starter med en omskrivning, så her er § 11 Abs. 1 Satz 1 ApoG i sin helhet:
Innehavere av apotektillatelse og ansatte på apotek kan ikke, med mindre annet er bestemt ved lov, inngå rettshandler eller avtaler med leger eller andre personer som arbeider med behandling av sykdommer, eller med tredjeparter, som gjelder foretrukket levering av bestemte legemidler, tilførsel av pasienter, tildeling av resepter eller fremstilling av legemidler uten fullstendig opplysning om sammensetningen.
Alle fire nevnte objekter er transaksjonelle, og verbene er Rechtsgeschäfte vornehmen og Absprachen treffen. Ingenting der rammer et apotek som forteller en praksis om en tjeneste.
Grensen har betydning, fordi § 12 ApoG gjør en slik transaksjon ugyldig, § 25 ApoG åpner for en Geldbuße på opptil 20 000 euro, og § 299a StGB gjør det straffbart å ta imot en fordel for Zuführung von Patienten.
(Muster-)Berufsordnung, vedtatt av 130. Deutscher Ärztetag 13. mai 2026, fastsetter den tilsvarende plikten i § 31. Absatz 1 forbyr en lege å ta imot en fordel for Zuweisung von Patientinnen und Patienten, og Absatz 2 lyder: "Sie dürfen ihren Patientinnen und Patienten nicht ohne hinreichenden Grund bestimmte Ärztinnen oder Ärzte, Apotheken, Heil- und Hilfsmittelerbringer oder sonstige Anbieter gesundheitlicher Leistungen empfehlen oder an diese verweisen."
En praksis som nøler med å nevne et apotek, følger den bestemmelsen snarere enn å vise motvilje, og fordi ordlyden er "ohne hinreichenden Grund", er en anbefaling med god grunn ikke forbudt.
| Situasjon | Hva det er | Workable | Hva som gjør at det feiler |
|---|---|---|---|
| Befund går til kundens egen lege | Befund (resultatrapporten) sendes dit kunden ønsker | Ja | Apoteket velger, eller én adresse som standard |
| En praksis anbefaler apoteket | En lege svarer en pasient som spør hvor man skal gå | Ja | Enhver fordel som går tilbake, eller ingen hinreichender Grund |
| En felles informasjonskveld | Begge snakker om et helsetema på et lokalt arrangement | Ja | At det blir en salgskanal, eller en betaling utover et foredragshonorar |
| Et gebyr per kunde som sendes videre | Penger eller en naturalytelse, per person | Nei | Zuführung von Patienten i § 11 Abs. 1 ApoG og § 299a StGB |
| Et stativ med praksisbrosjyrer | Trykksaker fra én praksis, utstilt | Med forsiktighet | Eksklusivitet, betaling for plassen eller en gjensidig avtale |
| Å oppgi én praksis for oppfølging | En farmasøyt nevner et legekontor etter et Befund utenfor referanseområdet | Risikabelt | Én praksis som standard i stedet for kundens lege |
I KBV PraxisNachrichten fra 18. juni 2026 sa KBV-leder Dr. Andreas Gassen at farmasøyter "hervorragende Pharmazeuten sind, aber keine ärztliche Ausbildung haben", og nestleder Dr. Stephan Hofmeister pekte på kostnaden for legekontorene: "Personen, bei denen nach ärztlicher Anamnese vielleicht gar keine Testung erforderlich gewesen wäre, werden anschließend in die Praxis geschickt (...) Und dort wird dann erneut getestet werden."
Styreleder i ALM e.V., Dr. Michael Müller, argumenterte 21. mai 2026 for at en venøs blodprøvetaking "ikke er en isolert teknisk tjeneste, men en del av en medisinsk diagnostisk prosess under legeansvar", og styreleder i SpiFa, Dr. Dirk Heinrich, la til dagen etter: "Den som tar blod, må også vite hvorfor, til hva, under hvilke betingelser og med hvilken medisinsk konsekvens."
Ingen av de tre sier at en farmasøyt ikke kan ta blodprøver på en kompetent måte. Alle tre argumenterer for at et laboratorieresultat får sin verdi fra indikasjonen bak og tolkningen etterpå, og det gir mening. Loven svarer på deler av dette, fordi § 11c ApoG under Apothekenversorgung-Weiterentwicklungsgesetz (ApoVWG) begrenser blodprøvetakingen til en approbierter Apotheker med bekreftet ärztliche Schulung, til voksne og til diagnostiske formål, og utelukker delegering av Aufklärung, Anamnese eller samtykke.
Gjentatt testing er delen et apotek kan gjøre noe med, fordi et resultat tas på nytt når en praksis ikke kan se hvor det kom fra. En Befund på brevpapir fra et akkreditiertes Labor, med metode, Referenzbereich og tidspunkt for blodprøvetakingen, er et dokument en praksis kan bruke, mens et skjermbilde fra en app ikke er det.
Mye av konflikten skyldes rekkefølgen, fordi en praksis som først hører om tjenesten fra en pasient med en utskrift i hånden, havner i en vanskelig situasjon. Et kort brev før tjenesten åpner, som oppgir hvilke analyser som tilbys, hvilket laboratorium som brukes, hvem som har fullført ärztliche Schulung og at det ikke stilles noen diagnose på apoteket, fjerner det meste av dette og inneholder ingen avtale, slik at det holder seg unna § 11 ApoG.
Det kommersielle argumentet går andre veien også, fordi et apotek som sender en avvikende Befund videre til en lege, skaper en time som legekontoret ellers ville fått senere eller ikke i det hele tatt.
Et ærlig sluttpoeng: den juridiske grensen er smal, mens relasjonen er bred. Noen praksiser vil ønske tjenesten velkommen som en pharmazeutische Dienstleistung, noen vil være avventende, og noen få vil protestere av prinsipp, som er et forretningsproblem heller enn et juridisk problem.
Det andre stridspunktet, reklame, har sin egen lov. § 1 Abs. 1 Nr. 2 HWG gjør Heilmittelwerbegesetz gjeldende for Verfahren und Behandlungen overalt der utsagnet gjelder Erkennung von Krankheiten, slik at en betalt testtjeneste faller innenfor virkeområdet.
§ 3 HWG forbyr irreführende Werbung, som omfatter å fremstille en Befund som en diagnose. § 11 Abs. 1 Satz 1 Nr. 2 HWG forbyr markedsføring mot forbrukere som bygger på anbefalinger fra personer som jobber i helsevesenet, så et sitat fra en lokal lege på en brosjyre er et problem i seg selv. Formuleringer som de samme testene som legen din tar, men uten ventetiden gir både en HWG-klage og en telefon fra legekontoret med det samme.
Er det tillatt å sende en Befund til kundens egen lege
Ja, når kunden selv nevner praksisen og ber om det, fordi valget ligger hos kunden og det ikke finnes noen avtale mellom apotek og praksis. Det § 11 Abs. 1 ApoG rammer, er en Absprache om å styre pasienter, og en skriftlig forespørsel i dokumentasjonen skiller de to.
Kan en lege anbefale apoteket vårt for en blodprøvetaking
Det besvares av legens Berufsordnung snarere enn av ApoG, fordi § 31 Abs. 2 MBO-Ä forbyr å anbefale et bestemt apotek ohne hinreichenden Grund. En anbefaling med en god grunn er tillatt, og enhver fordel som går tilbake, fjerner det grunnlaget.
Kan vi avtale et honorar med en praksis for kunder som sendes til oss
Nei, og dette er det tydeligste forbudet på området, fordi det utgjør Zuführung von Patienten som nevnt i § 11 Abs. 1 ApoG og utsetter begge parter for § 299a og § 299b StGB. Rabatter og naturalytelser regnes på samme måte.
Har ApoVWG endret Zuweisungsverbot
Den konsoliderte teksten i § 11 ApoG har samme Absatz 1 som før, fordi reformen la til § 11c ApoG for venöse Blutentnahme i stedet for å åpne Zuweisungsverbot på nytt. Et forslag på Deutscher Apothekertag i oktober 2024 ba om en lovfestet avklaring, og det har ikke kommet noen.
Hva kan vi trygt si i en annonse for en testtjeneste
Saklig beskrivelse av hva som måles, hvem som utfører blodprøvetakingen, hvilket laboratorium som analyserer prøven og hva resultatet ikke er – alt dette holder seg innenfor § 3 HWG. Sammenlignende påstander mot legekontorer, uttalelser fra leger og løfter om utfall fører til klager.
Et apotek sjekker formuleringene med sitt Apothekerkammer, skriver til legepraksisene i nærområdet før tjenesten åpner, avtaler et lesbart prøvesvarformat med laboratoriet sitt, og holder ordningen fri for betaling begge veier. Prising finner du i innlegget om egenbetalingstjenester, og det bredere bildet i reformkritikk og muligheter og pasientnær testing.
Denne artikkelen er generell informasjon om tysk apoteklovgivning og forretningspraksis, og er ikke juridisk rådgivning. Ansvarlig Apothekerkammer, ansvarlig myndighet eller en advokat avgjør enkeltsaker.

Aniva tar seg av laboratoriet, logistikken og rapporten. Du beholder pasientrelasjonen og din egen merkevare.
Tjue minutter, så vet du om det passer ditt oppsett.